Connect with us

Intervjuer

En legende tar farvel

Når landslaget samles igjen mandag for å spille privatlandskamper mot Sverige og Nederland, er det ikke bare en vanlig landslagssamling som står for tur. Det er samtidig en helt spesiell anledning der Ingrid Moe Wold skal få sin verdige avslutning på fotballbanen etter en svært innholdsrik karriere.

Published

on

Foto: Alexander Larsen

“Du kan se tilbake på en fantastisk karriere der du har vært en ekstremt lojal, arbeidssom og en eksemplarisk lagspiller. Tusen takk for alle opplevelser, opp- og nedturer. Nå gleder jeg meg til alt annet vi skal gjøre sammen i årene som kommer”.

“Det er ikke mange som deg her i verden, og jeg er så takknemlig for at vi har møtt hverandre. Jeg kan ikke vente med å legge til enda flere minner til vår bok som vi akkurat har startet å skrive”.

“Vi kommer virkelig til å savne din innsatsvilje, lederskap og blide vesen, vi mister en lagvenninne med stor L! Men vi ønsker å gratulere deg med en karriere du skal være mer enn stolt over og vi ønsker deg alt godt i ditt neste kapittel”.

Instagram-meldingene fra henholdsvis LSK-kaptein og tidligere lagvenninne, Emilie Haavi, Everton-spiller Nicoline Sørensen og fotballandslaget, er bare en brøkdel av meldingene som har tikket inn etter at Ingrid Moe Wold 18. mai kunngjorde at hun legger fotballskoene på hylla etter inneværende sesong.

– Responsen har vært overveldende – fra hvordan Everton håndterte det til all oppmerksomheten og alle kommentarer. Det har selvfølgelig vært utrolig koselig å se alle de hyggelige kommentarene. Jeg hadde ikke forberedt meg på det og setter veldig stor pris på det.

Drøyt tolv år etter debuten i Toppserien, er karrieren snart over. Kun to landskamper gjenstår. En aller siste reise med gjengen.

Les også: Vålerenga-profilen advarer etter 2020

Siste reise: – Stort

Da 31-åringen fikk spørsmål fra landslagsledelsen om hun ønsket å være med for aller siste gang, var hun ikke i tvil:

– Selvfølgelig hadde jeg det. En siste tur med gjengen blir bra. Jeg er skikkelig takknemlig for at jeg får være med, det er ikke noe jeg hadde tatt for gitt i det hele tatt. Det er mange som for eksempel sier at det er siste styrketrening, men jeg tenker ikke sånn og jeg tror det er lurt. Det er alltid en ære å spille med flagget på brystet, så det er bare å nyte, sier 31-åringen som får sette punktum på karrieren i landslagsdrakt.

– Det er ikke alle som får den muligheten heller. Jeg er veldig takknemlig for at jeg får lov til det, og det er ikke noe jeg hadde regnet med. Det er stort. Den gjengen er spesiell, så det er veldig kult å avslutte der.

– Det er bare å nyte, sier Ingrid Moe Wold før sine siste minutter på fotballbanen. Foto Alexander Larsen

Ingrid Moe Wold

Født: 29. januar 1990
Posisjon: Høyreback
Klubber: Everton, Madrid CFF, LSK Kvinner og Kapp
A-landskamper: 76
Meritter: Seriemester i Toppserien (2012, 2014, 2015, 2016, 2017, 2018 og 2019) og norgesmester (2014, 2015, 2016, 2018 og 2019)

Avskjeden i England

Avskjeden i Everton var imidlertid en avslutning verdig – en avskjed der Chelsea og Everton stod æresvakt for “Moe” etter kampen. Og kampen ledet hun som kaptein etter at Lucy Graham, lagets opprinnelige kaptein, hadde foreslått det.

– Det var en fantastisk fin gest. Det viser bare hvordan folkene og Everton som klubb er. Det er en gjeng fantastiske mennesker.

I tillegg fikk hun utdelt blomster av tidligere klubbvenninne i LSK Kvinner, Guro Reiten. Dessverre kunne ikke også landslagskaptein Maren Mjelde være til stede grunnet et oppdrag i forbindelse med sin opptrening etter kneskaden.

– Det var skikkelig koselig. Jeg vet at Maren skulle ønske at hun kunne være der, og det skulle jeg også, men slik ble det ikke. Men det var veldig hyggelig av Guro, og det betydde mye for meg, sier hun og forteller om en spesiell episode etter kampslutt:

– Da jeg kom inn i garderoben hadde alle masker av meg på seg. Det var rett og slett for mye den uken. Alt var emosjonelt hele tiden. Det var mye som skjedde, og jeg er skikkelig, skikkelig takknemlig for det. Jeg hadde aldri sett for meg det. Det er utrolig fint å se tilbake på. Det viser at de har satt pris på meg som spiller selv om jeg kun har vært der i én sesong. Jeg var målløs.

Målløs etter en karriere hun knapt kunne drømme om da hun i ung alder skrev i skoledagbøkene at hun skulle bli fotballspiller og komme på landslaget. Drømmer som er blitt til virkelighet.

Som tiåring så hun landslaget vinne OL-gull i 2000, og 21 år senere har hun spilt både VM, EM og Champions League – og vunnet en rekke titler med LSK Kvinner. Brevene hun den gang sendte til landslagsspillerne, er det nå hun som får. Og skuffelsen av å ikke få svar er for lengst blitt glemt.

Når hun nå legger fotballskoene på hylla, er det vel vitende om at hun går glipp av EM i England i 2022. Målet hun hadde satt seg. Mesterskapet som opprinnelig skulle vært spilt denne sommeren, men ble utsatt på grunn av koronapandemien.

Les også: Malin Sunde sin store revansje: Nå landslagsaktuell og ettertraktet

En viktig telefonsamtale

Planen var å legge opp etter mesterskapet før det ble utsatt, og pandemien har trolig vært med på å føre føre til det valget hun nå har tatt, forteller hun.

Da hun i julen fikk vite at hun ble regnet som nærkontakt med en spiller som hadde testet positivt, begynte hun å lure på hva hun egentlig holdt på med. Kun timer etter at hun endelig hadde møtt sine foreldre igjen, måtte hun gå i isolasjon. Hennes største frykt om å kunne smitte sine foreldre var til stede.

Etter jul eskalerte det. Moe Wold fortsatte å fundere på fremtiden og veien videre. Var det verdt det? Plutselig var det en helt tilfeldig samtale med Hege Riise som skulle være med på å få henne til å innse – og innrømme det for seg selv: At tiden var inne for å si at nok er nok.

Telefonen fra den tidligere LSK-treneren, som hentet Moe Wold til Team Strømmen fra Kapp, skulle egentlig handle om Hege Riises første landslagssamling med England. Etter tiden sammen i LSK har de et helt spesielt forhold. Plutselig handlet den om noe helt annet:

– For meg høres det ut som du heller mot en ting, sa den engelske landslagstreneren.

– Åh, hva da? svarte Moe Wold.

– For meg høres det ut som du er veldig klar for å starte på ditt nye liv.

Landslagsbacken forteller at hun nok innerst inne visste det selv, men at det var vanskelig å innrømme at karrieren gikk mot slutten. Å høre en person hun kjenner så godt si det uten at hun selv hadde sagt noe, ble en tankevekker.

– Enda verre

Fortsatt har hun lyst til å spille EM. Hun sier hun garantert kommer til å angre den dagen mesterskapet kommer eller den dagen sesongoppkjøringen til Everton begynner.

Så nært mesterskapet, men samtidig så langt unna.

Men i mellomtiden er det mange dager og mye arbeid som skal legges ned, og uten å være hundre prosent motivert for det, er det riktig å si stopp nå, sier hun. LSK-legenden klarer ikke å gjøre ting halvveis.

Etter at valget var tatt startet prosessen med å fortelle det videre til folk.

– Og det var enda verre for å si det sånn.

Med ett år igjen av den opprinnelige kontrakten hos Everton ønsket hun å informere sin trener i Everton, Willie Kirk, så tidlig som mulig – slik at klubben fikk best mulig tid til å finne en erstatter.

Hun visste at det kunne medføre å bli satt på benken resten av sesongen, men i så fall ville hun akseptere det. Hun ønsket å være ærlig, og det var også Kirk overfor Moe Wold da han fortalte at han kom til å stille med det beste laget til enhver tid. Moe Wold fikk spille resten av kampene.

I tillegg skulle Martin Sjögren og resten av landslagsapparatet informeres. Og til slutt gjenstod lagvenninnene i Everton.

– Jeg fortalte det ikke før uken før den siste kampen. Det er kanskje noe av det verste jeg har gjort i hele mitt liv. Jeg har aldri vært så nervøs før. Det har vært noen ut av komfortsonen-opplevelser på ferden, men det må man bare stå i.

Les også: Mille Aune forlot far og søster for toppseriespill

Klar for ny jobb

Selv om hun nå legger opp som fotballspiller, er hun ikke ferdig innenfor fotballen av den grunn. Hun har nemlig sikret seg det hun beskriver som drømmejobben – som både trener og fysio på Wang Toppidrett ved Romerike – der hun har et stort ønske om å kunne bidra på den skadeforebyggende biten.

– Jeg har vært heldig med skader selv og har skikkelig lyst til å bidra på det området. Jeg føler at jeg har en god del å bidra med på grunn av at jeg er fysioterapeut og har hatt den karrieren jeg har hatt. Jeg er veldig heldig som får starte på noe nytt med en gang. Jeg tror kanskje det demper savnet av fotballen litt siden jeg fortsatt får være en del av fotballmiljøet.

– Det er fotballmiljøet som har vært grunnen til at jeg har holdt på så lenge. Det er det som er spesielt, at alle jobber mot et felles mål og jeg har vært heldig å nå mange av de i Norge også. Men det hadde ikke betydd noe uten lagvenninner.

– Hva gleder du deg aller mest til nå?

– Jeg gleder meg mest til å ha muligheten til å være mer med familie og venner og være “tante Ingrid” istedenfor “fotball Moe”. Jeg har aldri følt at jeg har ofret noe, det har aldri vært noe problem å ofre ting. Men det siste året har jeg tenkt litt mer på at man har ofret mer.

Totningen som ble best i Norge

Fotballkarrieren startet hjemme på Toten for Kapp i seks-syvårsalderen, der den kommende landslagsspilleren spilte med nåværende Frankrike-proff Ruben Gabrielsen.

– Det var bare lek og moro. Vi var på banen hele tiden og Ruben kunne ringe en kveld og be meg komme på banen. Det er det første jeg husker fra fotballen – og at vi syklet ned og badet i etterkant av trening.

Les også: Den uredde 17-åringen

Landslagsbacken har all mulig grunn til å smile etter en strålende karriere. Foto: Alexander Larsen

Videre gikk turen til Team Strømmen (senere LSK Kvinner). Kombinasjonen av studier og mulighetene på fotballbanen gjorde valget enkelt. I løpet av ti år ble hun seriemester syv ganger og cupmester fem ganger under LSKs storhetstid.

– Det var noen fantastiske år. Jeg var med på en skikkelig utvikling og var heldig som fikk oppleve alt det. Vi klarte å vinne selv om vi ikke hadde de største midlene. Hege var veldig flink til å hente spillere som vi trengte og som passet inn. Når jeg ser tilbake på det, er det sykt mange gode spillere jeg har fått spille med, og det er kult.

For Moe Wold hadde heller aldri utlandet vært en stor drøm eller tanke hun hadde hatt – før VM i Frankrike i 2019. Alt i LSK var så bra, men under mesterskapet begynte hun å tenke at det hadde vært kult å møte så gode spillere hver dag på trening og i kamp som hun gjorde under mesterskapet.

Nå fristet det mer å teste seg utenfor komfortsonen.

– Det var først da at jeg kjente at jeg hadde lyst til å dra utenlands og se om jeg kunne spille på det nivået hver eneste dag.

Utenlandseventyret startet i Madrid

Januar 2020 forlot hun Norge for aller første gang og signerte en fem måneders kontrakt med den spanske klubben, Madrid CFF, uten å vite hva hun dro til – med et håp om kanskje å få et enda bedre tilbud fra en enda bedre klubb etter endt kontrakt.

Tidligere hadde hun også mottatt andre tilbud etter VM, men hun sier hun ikke hadde hjerte til å forlate LSK midt i en sesong – i en periode der nøkkelspillerne Guro Reiten og Ingrid Syrstad Engen forlot klubben, og Emilie Haavi ble korsbåndsskadet.

Oppholdet i Madrid ble enda kortere enn planlagt da koronapandemien brøt inn og suspenderte hele sesongen. Fem måneder ble til to, og hun fikk ikke returnere til Madrid etter Algarve Cup.

Men til tross for den korte perioden i Spania følte hun at utviklingen gikk bra og at det var et riktig steg å ta. Hun stortrivdes i den spanske hovedstaden.

– Det var deilig å komme til et sted der du ikke har så mye tilhørighet og ansvar. Jeg hadde et sykt hjerte for LSK og klubben. Litt for mye. Jeg dro med meg alt som skjedde og hadde så lyst til at alt skulle være bra, at folk skulle trives og at vi skulle lykkes. Det var befriende å komme dit og tenke mer på meg selv.

Hun sier hun ofte får spørsmålet om hun skulle ønske at hun reiste ut tidligere og svarer slik:

– Jeg skulle kanskje ønske det, for jeg skulle gjerne hatt flere år der. Men jeg var ikke klar før, og jeg tenkte ikke på det. Det var ikke et tema. Jeg valgte å dra ut som 30-åring. Det er ikke så mange som gjør det, men jeg er veldig glad for at jeg gjorde det.

Everton ble neste stoppested, og målet om å komme til en større klubb ble oppnådd. Derfor trengte hun heller ikke lang tid på å godta tilbudet fra den engelske klubben etter en Zoom-samtale med hovedtreneren.

I løpet av 2020/2021-sesongen spilte hun stort sett alt og var en nøkkelspiller for laget. I tillegg fikk hun oppleve å spille cupfinale på Wembley mot Manchester City (tap etter ekstraomganger).

– Det hadde jeg aldri trodd eller håpet på. Det var veldig stort. Mange av spillerne er vokst opp der og har vært i klubben i 16 år. Jeg vet hvordan det er å spille en cupfinale, og for de som ikke hadde gjort det før var jeg veldig glad for. Jeg er veldig lei meg på deres vegne for at de ikke kunne ha familie der. Jeg var selv lei meg for det – men de har vært der i 16 år.

Selv om året var annerledes utenfor fotballbanen og det ble mye alenetid, sitter Moe Wold igjen med bare gode minner fra tiden i England.

– De har absolutt fått en ny supporter. Jeg har lovet mamma og pappa å ta dem med ned når muligheten byr seg. Så da skal jeg sitte der og heie.

Takker av som kaptein

Torsdag leder veteranen landslaget som kaptein for nest siste gang når Sverige er motstander på bortebane før kamp mot Nederland venter fem dager senere.

VM i Canada i 2015 og Frankrike i 2019 er øyeblikk som stikker seg ut for landslagsbacken. Og selv om EM i 2017 ble en gedigen skuffelse med exit i gruppespillet, er det en opplevelse hun nesten ikke ville ha vært foruten på grunn av utviklingen siden den gang, sier hun.

– Den reisen har så vidt startet. Det er en så talentfull gruppe og så mange unge talenter som kommer opp nå. Jeg er helt sikker på at det bare kommer til å bli bedre og bedre.

Men det er særlig ett øyeblikk som skiller seg ut i landslagsdrakten:

– Helt klart kampen mot Nederland på Intility da vi kvalifiserte oss til VM. Det var helt sinnsykt.

– Vi spilte også åpningskampen mot Nederland i Nederland under EM. Å synge nasjonalsangen der foran fullsatt stadion, men det samme også mot Frankrike i 2019, det er sånne ting du kommer til å huske.

Foto: Alexander Larsen

– Hadde du noen gang drømt om en slik karriere?

– Nei, aldri. Når man begynner å tenke tilbake på det, har det vært en syk reise. Jeg har vært skikkelig heldig med lagvenninner, fantastiske lag og følt at jeg har vært tro mot meg selv og gjort det jeg har følt har vært riktig for meg.

– Hvordan vil du beskrive disse årene?

– Et eventyr. Jeg er stolt over min karriere, men mest takknemlig for at jeg har fått spille med så mange gode spillere og hatt så gode trenere. Jeg kommer til å ta med meg vennskapet til trenere, støtteapparat og spillere. Fotballfamilien er helt spesiell, det er helt fantastisk mange fine folk. Jeg har ikke noe vondt å si. Det er mange jeg kommer til å ha kontakt med resten av livet.