Connect with us

Intervjuer

Dobbeltmesterens reise – fra ukjent utenlandsopphold til best i Norge

De siste ukene vil for alltid bli stående i historiebøkene til Vålerenga. Først sikret klubben et historisk seriegull på kvinnesiden mot Arna-Bjørnar, før det en uke senere endte med cupgull på Ullevaal stadion mot LSK Kvinner.

Published

on

Foto: Alexander Larsen

Selv om det stilles høye forventninger til et lag før en sesong, så krever det også sitt for å leve opp til disse. Høsten 2015 satte Vålerenga et femårsmål om at klubben skulle være en ledende klubb på kvinnesiden i Norge. I 2019 ble det andreplass i Toppserien og tap i cupfinalen mot LSK Kvinner. Ett år senere ble målet oppnådd.

Vålerenga sikret sitt første seriegull på kvinnesiden da Arna-Bjørnar ble slått i den siste serierunden, i en rekordjevn sesong i Toppserien hvor kun målforskjell skilte Vålerenga og Rosenborg. Ikke nok med det, ble også dobbelen sikret med 2-0 mot LSK Kvinner og revansje i cupfinalen på Ullevaal 13. desember etter ekstraomganger. I 2018 ble venstreback Andrine Tomter introdusert for storsatsningen, som nå har hatt sine beste uker på fotballbanen den siste tiden.

– Det er uvirkelig. Det har egentlig ikke gått helt opp for meg enda. Jeg tror jeg kommer til å bruke hele ferien på å ta dette ordentlig innover meg. Jeg har snakket mye med Sigrid (Heien Hansen) om dette, og ingen av oss har vunnet noe tidligere. Det er det første vi har vært med på å vinne, og vi har ikke minst bidratt og holdt oss skadefrie.

– Jeg har spilt alt og det er ingen selvfølge. Det i seg selv er en prestasjon for meg. Å vinne dobbelen er veldig stort. Jeg er veldig stolt av meg selv, men jeg har ikke helt klart å forstå det enda. De siste ukene har bare vært eventyrlige. Det er ingen selvfølge at vi skulle klare å vinne begge deler selv om LSK har gjort det i flere år. Det er en enorm prestasjon. At vi har klart å gjøre det akkurat i år hvor det har vært så jevnt – og et så mye høyere nivå – det er jeg veldig stolt over.

Venstrebacken har opplevd en utrolig sesong i Vålerenga og ble nylig norgesmester. Foto: Alexander Larsen

Les også: Camilla Linberg kåret til årets spiller i Toppserien: – Veldig stolt

Men det var ingen selvfølge tidlig i sesongen at seriegullet skulle ende på Valle. Jack Majgaard Jensen ble hentet inn før sesongen som lagets nye trener, og starten var preget av at laget forsøkte å finne sin måte å spille på. Seriestarten ble utsatt og treningene ble alternative. Laget fikk ikke jobbet sammen, men samtlige spillere gjorde jobben på ypperst måte på egen hånd, forteller Tomter. Kanskje ble akkurat dette avgjørende for Vålerengas suksessesong.

Tomter beskriver dansken som rå på det taktiske, men er også tydelig at laget syntes det ble for mye fram og tilbake i starten av perioden. Selv var hun spent på hvordan laget ville takle forventningspresset som ble stilt, på samme måte som i fjor, da Vålerenga ikke klarte helt å levere slik de hadde ønsket og sett for seg.

Og seriestarten bar preg av det. Første kamp borte mot Sandviken endte det med 2-3-tap for Vålerenga. Sandviken ble av mange spådd som seriemestere før sesongen, men klarte ikke å leve opp til forventningene som var satt.

– Det var kaos og folk virket å være nervøse. Alle forventet at vi skulle vinne den kampen, at vi skulle vinne alt i år. Vi følte det i hvert fall slik. Ikke nok med det, hadde vi også like høye forventninger, om ikke enda høyere – for vi visste hvilket potensial vi hadde i laget. Den kampen var en skikkelig smell for oss.

Så fant Vålerenga virkelig formen, og da Rosenborg kom på besøk 18. oktober, kunne Vålerenga på mange måter stikke ifra i gullkampen ved seier.

Det så lovende ut – lenge. Høyreback Janni Thomsen sendte Vålerenga i ledelsen etter 55 minutter, og tiden gikk. Etter 90 minutter ledet Vålerenga fortsatt 1-0 og virket å ha god kontroll. To minutter senere, det samme. Vålerenga var i ferd med å sende Rosenborg ut av gullkampen og påføre trønderne deres første tap for sesongen.

Men så gikk det galt.

Med drøyt ti sekunder igjen å spille slo Kristine Minde et langt oppspill inn mot Vålerengas 16 meter. Hjemmelaget slet med å få klarert unna og Lisa-Marie Karlsen Utland og Celine Nergård kriget ballen videre. Ballen spratt ut på 14 meter, der en stormende Sara Kanutte Fornes løp mot mål.

Pang! sa det. En drømmescoring av de sjeldne sørget for utlikning og 1-1. Rosenborg unngikk tap nok en gang, og det var fortsatt liv i gullkampen i aller høyeste grad. I ettertid innrømmer hun at det kanskje var et mer rettferdig resultat, men akkurat der og da raste verden sammen for Vålerenga-spillerne.

– Jeg tror jeg aldri har vært så skuffet i hele mitt liv. Jeg ble så forbannet og tom, jeg begynte nesten å grine med engang. Er det mulig? Jeg fikk flashback til 2019-sesongen da Avaldsnes scoret i siste minutt og vi måtte spille enda en kamp for å sikre sølvet. Vi klarte det til slutt, men det var den samme følelsen. Det var ikke ti sekunder igjen engang, og det var en helt vill scoring. Hun har sikkert aldri truffet bedre før. Så vanvittig kult for Fornes – og Rosenborg – som beholdt sin ubeseirede rekke, men skuffelsen var relativt stor hos oss. Det føltes så ekstremt urettferdig.

En skuffet Andrine Tomter etter at seieren glapp i gullkampen mot Rosenborg. Foto: Alexander Larsen

Les også: Emilie Joramo kåret til årets unge spiller: – Jeg blir nesten litt skjelven

Tre uker senere ventet nest siste serierunde for Vålerenga borte på Kringsjå. Hatoppgjør mot Lyn. Med seier her ville Vålerenga ha alt i egne hender før kampen mot Arna-Bjørnar i siste runde på Intility. Også her så det lovende ut. Nok en gang sendte Thomsen Vålerenga opp i en oppskriftsmessig ledelse, men deretter kollapset det fullstendig.

Først skaffet Camilla Linberg straffespark for Lyn som hun selv satte i mål, før Rune Lillegård ble byttet inn og stjal hele showet med to scoringer. Vålerenga tapte 2-3. Dermed ville alt være i Rosenborg sine hender om de gjorde jobben hjemme mot Sandviken.

Det gjorde de ikke. Rosenborg misbrukte den eventyrlige muligheten og spilte bare 1-1. Dermed var alt fortsatt i Vålerengas hender, som med seier mot Arna-Bjørnar i siste seriekamp ville være seriemester for første gang. Andrine Tomter nektet å tro det.

– Der røk det, tenkte jeg. Så løp folk utpå og sa at vi fortsatt ledet serien. Dere tuller! Vi tapte mot Lyn, det gjør vi ikke. Vi kan ikke ha så tur at vi fortsatt har dette i egne hender. Det var det første jeg tenkte etter at vi kanskje gjorde sesongens dårligste prestasjon. Å tape mot Lyn i seg selv er krise for en VIF-spiller og ikke minst borte. Vi kunne ha avgjort det.

Best i byen

Vålerenga slapp med skrekken. Det endte til slutt med seriegull på Intility, men grunnet de oppsatte kampene mot Brøndby, fikk de ikke muligheten til å feire suksessåret. Kampene ble til slutt utsatt grunnet korona i Brøndby-leiren, men da var allerede en gullfest var for sent. Spillere hadde allerede reist fra Norge.

– Jeg har fått flere meldinger nå enn jeg pleier å få på bursdagen min, og det er så vanvittig hyggelig. Men over halvparten av meldingene har vært folk som håper at vi feirer dette og at vi nyter en ordentlig fest.

– Jeg blir nesten litt flau, for vi har ikke hatt muligheten til det. At vi ikke fikk en god og verdig avslutning på sesongen, det kjenner jeg litt på. Vi hadde fortjent en ordentlig fest, men samtidig ville vi ikke hatt muligheten til å feire med dem vi ville. Folk var også veldig slitne og ville hjem, så det var heller ikke så mye overskudd.

– Det er kjipt for de som ikke blir værende neste år at de ikke får en verdig avslutning. Det synes jeg er veldig trist. Vi fikk en liten avslutning med styrelederne hvor Sherida (Spitse) fikk noen gaver, men det ble ikke sånn det burde ha vært.

– Har du et øyeblikk fra i år som du husker spesielt godt?

– Minuttene etter kampen mot Arna-Bjørnar da vi sikret seriegullet, det står absolutt høyest hos meg. Det var ekstremt stort å sikre seriegullet på hjemmebane foran egne supportere og venner. Å vinne cupfinalen på Ullevaal og ta revansje etter i fjor mot LSK, det er ikke langt unna det heller. Vi beviste at vi er best i byen og det er ganske digg.

– Hvordan var det å feire sammen med supporterne etter cupfinalen på Ullevaal?

– Det var ganske rørende. Alle supporterne og klanen sang for full hals, og at det betyr så mye for dem – det betyr mye for oss. Det gjør det så verdt det på alle mulige måter. Vålerenga er en stor klubb med så mye historie. Det betyr så mye for så mange flere enn vi tror, og det må vi ta litt innover oss også. Vi har skapt historie, svarer hun, tydelig rørt av å snakke om det.

– Forhåpentligvis kan vi snart få se flere tilskuere også på tribunen. Hvor mange tror du det er realistisk å se på Intility når ting blir mer som normalt?

– Veldig mange flere enn 200 hvert fall. Mediesjefen vår har fått så mye trøkk på billetter og forespørsler. Alle vil på kamp og det er så kult! Jeg tror det fort kan komme noen tusen på kampene, hvert fall på toppkampene. Vi har også bevist at vi kan spille underholdende og god fotball, og det tror jeg mange har blitt litt overrasket over – at det er underholdende og kult å se på. Kanskje det ikke bare er unge jenter som vil opp og frem som vil se oss spille, men også eldre folk. Jeg håper det – og det er kult om vi får et mangfold på tribunen.

Les også: Marit Clausen om fremtiden, suksessen og landslagsdrømmen

Champions League-eventyret utsatt

Torsdag skulle også Vålerenga ha spilt det avgjørende returoppgjøret mot Brøndby i Champions League 16-delsfinalen, men begge kampene ble som kjent utsatt.

Dermed må Vålerenga blant annet klare seg uten nåværende kaptein Sherida Spitse og Maruschka Waldus som begge forlater klubben etter denne sesongen. Ikke nok med det, vil Vålerenga være utenfor sesong når kampene skal spilles i februar, på samme måte som Brøndby ville ha vært om kampene ble spilt til opprinnelig kamptidspunkt.

– Det snur litt på utgangspunktet og det kan kanskje høres litt urettferdig ut, men jeg tror det blir en ekstremt jevn kamp, uten at vi vet så altfor mye om Brøndby. De har mye erfaring i Champions League og det er en fordel, men jeg tror likevel vi vil ha en bedre tropp på papiret. Vi mister noen erfarne spillere, men opprettholder kjernen og de fleste blir værende. Jeg håper og tror det vil være nok til å kvalifisere seg for en åttedelsfinale.

– Hva kan Vålerenga oppnå i Champions League, tror du?

– Trekningen har alt å si, vi kan ha både flaks og uflaks. Vi var ganske heldige som trakk Brøndby (Brøndby, Manchester City, PSG og Slavia Praha var potensielle motstandere, journ. anm.). Det blir en knalltøff åttedelsfinale uansett om vi slår Brøndby hvor vi mest sannsynlig ikke vil klare å ta oss videre. Men å få et av de beste lagene i verden på besøk til Intility, det ville ha gitt stor underholdningsverdi. Det skal være klasseforskjell på lagene, men man skal ikke utelukke helt at vi kan overraske heller, sier venstrebacken, med en liten drøm om å få Barcelona og sin gode venninne Caroline Graham Hansen på besøk i en potensiell åttedelsfinale.

Det har vært en god sesong for Andrine Tomter. Foto: Alexander Larsen

– En av mine bedre sesonger

Takket være en skadefri sesong har Tomter i år spilt samtlige kamper i både serie og cup, noe som hun selv mener har gitt resultater på banen. Hun har vært blant landets aller beste backer – og den tilliten hun har fått av trener Majgaard Jensen, setter hun veldig pris på.

– Dette er kanskje en av mine bedre sesonger. Jeg har spilt hele tiden og dermed kommer selvtilliten. Den har bygd seg opp i høst og har bidratt til at jeg har sluppet meg mer løs og ikke tenkt så mye konsekvenser, men heller kjørt på. Tidligere har jeg hatt en tendens til heller å spille på det trygge, uten å ta noen store sjanser mens jeg nå har utfordret meg selv litt mer. Jeg har fått ut mer av mitt potensial som jeg selv mener jeg sitter inne med, men som jeg tidligere ikke har helt klart å få ut.

– Hvordan føler du selv at du har utviklet deg det siste året?

– Jeg har blitt bedre offensivt én mot én. Det handler ikke om at jeg ikke har hatt ferdighetene tidligere, men mer om det mentale aspektet. Jeg har ikke hatt troen på at jeg ville klare det, men i år har jeg fått den troen tilbake på meg selv. Jeg vet jeg har ferdighetene, jeg har utfordret meg selv mer på trening og i kamp. Jeg føler jeg har utviklet både det defensive og offensive spillet mitt, som er det en back skal ha full kontroll på. Den moderne backen skal nærmest være en kantspiller og jeg er ikke helt der enda at jeg dribler hvem som helst, men jeg må bruke mine styrker – som blant annet er farten.

25-åringen fra Drøbak har nå vært i klubben siden sommeren 2018 da hun kom fra den nederlandske klubben Twente. Siden den gang har klubben gradvis utviklet seg mer og mer i riktig retning, og nå føler venstrebacken seg endelig hjemme i sin leilighet i Oslo sammen med sin bror.

– Det har vært en veldig morsom reise å være en del av. Tidligere var det litt kaos i klubben med mye utskiftninger i støtteapparatet som medførte at Vålerenga manglet en identitet. Sammenligner du med LSK, så vet du alltid hva du får. Det har du ikke gjort med Vålerenga inntil i år. Jeg er veldig takknemlig for de to årene jeg har hatt i Oslo etter å ha vært en del ute og reist de siste årene. Nå føler jeg at jeg har landet litt, og det har resultert i bedre prestasjoner på banen også.

Tomter lever nå i en hverdag hvor hun kan fokusere hundre prosent på fotballen, med alle fasiliteter lagt til rette på Intility som Vålerenga-spiller. Samtidig kombinerer hun også studier i byen.

– Jeg er veldig privilegert som får være en del av en så hardtsatsende klubb. Det er vanvittig kult at de satte en femårsplan for fem år siden om å vinne serien i år, og det er ekstremt kult å være en del av dette. Det beste er at dette bare er starten. Vi spiller på den beste stadion i Norge og alt er topp. Det vet vi ikke er noen selvfølge. Jeg setter veldig pris på det og bruker det for alt det er verdt. Jeg prøver å utvikle meg hver eneste dag.

Skrur vi tiden tilbake ti år, var det heller ingen selvfølge da at en 15 år gammel Andrine Tomter skulle bli venstreback. Den daværende 15-åringen reiste på Statoil talentleir, hvor hun fikk beskjeden. Hun skulle ikke være kantspiller, hun skulle bli back.

Tomter ble irritert, hun ville ikke være forsvarsspiller, men så skjønte hun at dette kunne være hennes store mulighet på fotballbanen. Siden den gang har hun aldri vært i tvil. Nå stortrives hun et hakk lenger bak på banen.

– Det har kanskje vært den plassen som har vært mest diskutert og ettertraktet med tanke på venstreføtter. Jeg har alltid likt å løpe opp og ned langs siden, noe som kreves i den posisjonen. Du skal være med opp, men det er ikke alltid du får ballen – og det er tøft å svelge noen ganger. Det har utviklet seg til å bli en viktig posisjon særlig i senere tid hvor du er mye involvert offensivt. Det er litt av grunnen til at jeg synes det er en kul posisjon, at du må være delaktig både defensivt og offensivt. Jeg er veldig glad i posisjonen min, sier hun med et smil.

– Hvordan vil du beskrive Andrine Tomter som venstreback?

– En relativt rask back som har store styrker defensivt, men som også begynner å komme seg offensivt. Jeg har en god venstrefot som jeg prøver å bruke så ofte som mulig. Det trenger ikke nødvendigvis å være det, men jeg føler også at det er en stor fordel at jeg er venstrebent.

Andrine Tomter setter fart fremover mot Rosenborg. Foto: Simen Johansen

Tok en råsjans

Etter seks år i Kolbotn, valgte jenta fra Drøbak i 2016 å ta turen til Rogaland og hardtsatsende Avaldsnes. I likhet med Vålerenga, fikk hun også her muligheten til å ha en hverdag med fullt fokus på fotballbanen.

Nylig hadde hun kommet tilbake fra en meniskskade som hadde holdt henne ute i lang tid. I Avaldsnes fikk hun spille med flere norske profiler som Elise Thorsnes, Olaug Tvedten, Maren Mjelde, Ingrid Ryland, Laila Himle og Hege Hansen, for å nevne noen.

Det er liten tvil om at Avaldsnes og Vålerenga er to pengesterke klubber på kvinnesiden – og selv om det ikke var Tomters fokus, er hun ikke i tvil om at det har har hatt en positiv effekt på henne som fotballspiller.

– Det er ikke til å legge skjul på at det er det som gjør det mulig i denne bransjen. Det gjør at du kan ha en så optimal hverdag som mulig. Det er en kjempeviktig faktor, det er det ikke til å legge skjul på. Jeg vil heller ikke være den typen som går etter pengene, for det er ikke motivasjonen, men både Avaldsnes og Vålerenga har gitt meg en lønn som gjør det mulig å satse. Selv om det kanskje kan virke litt grådig sett utenfra, er jeg veldig glad for det.

Hun ser tilbake på tiden i Avaldsnes som en veldig fin tid, men i 2017 dukket det opp et unikt tilbud. Midt under sesongen fikk hun en telefon fra sin agent som mente hun burde vurdere et tilbud fra den nederlandske klubben Twente. Han så på det som en mulighet for Tomter å bli mer sett og komme seg ut.

Selv innrømmer Tomter at Nederland ikke var drømmen, men at også hun så en mulighet for å teste utlandet og få en ny utfordring. Det ble et spontant valg, og den daværende Avaldsnes-spilleren bestemte seg innen halvannen uke, uten kjennskap til hva som var i vente.

I Nederland møtte hun en trener som ikke kunne snakke engelsk og hun måtte tidlig finne seg en ny plass å bo. Allerede halvveis i sesongen var hun ganske klar på at hun ikke skulle være i klubben mer enn én sesong.

– Det hadde alltid vært et mål for meg å prøve utlandet. Neste gang jeg eventuelt skal ut, skal jeg vite hva jeg drar dit. Det var en spesiell situasjon med treneren, men jeg prøvde å ta det som en utfordring. Heldigvis snakket alle andre engelsk.

– Jeg er veldig glad for at jeg dro, men fant allerede ut til jul at jeg ville dra. Jeg hadde ikke hjemlengsel, men det var ikke verdt å bo så langt hjemmefra med tanke på nivået. Litt tilfeldig kom Vålerenga på banen ganske sent, og jeg ble introdusert for deres satsing. Jeg ble veldig overbevist og er veldig glad for det.

– Kunne du tenke deg å prøve utlandet en gang til?

– Ja, men samtidig er det i Vålerenga så spennende. Akkurat nå er det helt uaktuelt. Jeg har en ekstremt god hverdag og det har vist seg å være ganske optimalt for meg. Kommer det et veldig godt tilbud så er det selvfølgelig aktuelt, men det forutsetter at jeg presterer over tid. Det føler jeg at jeg har lagt et godt grunnlag for i år. Nå må jeg bare fortsette å prestere for at det skal kunne være aktuelt. Så får vi se…

Landslaget

Med prestasjonene til venstrebacken denne sesongen, så dukker naturlig nok også landslagsspørsmålet opp for Tomter. I forrige landslagstropp var det kun én venstreback i troppen (Kristine Minde) og enda har hun ikke hørt noe fra Martin Sjögren. Totalt har det blitt 16 A-landskamper – den siste i 2017 – og uten å stresse med det, drømmer hun om å få flere kamper med flagget på brystet.

– Selvfølgelig har jeg det, men det er egentlig noe jeg har lagt litt ifra meg de siste årene. Det er ting jeg ikke kan styre, som jeg ikke ønsker å bruke energi på. Jeg har slitt mye med skader og det er først nå jeg har fått en skadefri sesong hvor jeg føler jeg har fått bevist hva jeg er god for.

– Hva kan Andrine Tomter tilføre landslaget?

– Jeg begynner å få en del erfaring nå, og jeg kan ha nivået inne når jeg er på mitt beste. Det gjelder for meg å være jevnt god, holde meg skadefri og fortsette slik som jeg gjør nå. Det er et framtidig mål, men som sagt ikke noe jeg orker å ha fokus på.

Det er nå litt over tre år siden Tomter sist spilte en landskamp for Norge. Til tross for at hun sitter igjen med flere gode opplevelser, innrømmer hun også at det var en vanskelig tid der hun var usikker på sine egne ferdigheter og slet med selvtilliten på fotballbanen, noe hun har snakket om tidligere i podcasten “Hunpresterer”

– Jeg hadde talent og var i vinden, men følte ikke at jeg presterte godt nok. Det var frustrerende. Jeg debuterte i 2014 og hadde mitt gjennombrudd på landslaget, men så røk menisken og jeg var ute i et år. Jeg føler jeg aldri har klart å komme inn i en ordentlig god rytme før nå, uten at jeg skylder på skadene.

“#Hunpresterer-effekten”

Sammen med lagvenninne Sigrid Heien Hansen står duoen for podcasten “Hunpresterer” – en podcast som tar for seg viktige temaer innenfor idretten, med et håp om sette lys på kvinnelige forbilder. Til nå har det vært to sesonger av podcasten med over 20 episoder, med gjester som blant andre Caroline Graham Hansen, Kristine Nøstmo og Gro Hammerseng-Edin som deler ulike erfaringer fra sine karrierer.

Les også: Vålerenga-duo starter podcast

Tomter bekrefter at duoen vil gjennomføre også en tredje sesong, men at de ikke er helt sikre på de nøyaktige detaljene. At det skulle bli tre sesonger med podcast på Tomter, var aldri noen selvfølge.

– Vi har snakket om det litt tidligere, men jeg var ikke veldig giret på å starte en podcast. Det var veldig utenfor min komfortsone, så Sigrid pushet meg. Hun mente dette kunne være veldig bra for vår begges utvikling, men også for å ta rollen og prøve å få litt mer fokus på kvinner og prestasjon. Det er veldig ironisk at en person som ikke liker oppmerksomhet skal starte en podcast og drite seg ut med utfordringer på Instagram. Det er vel så langt utenfor komfortsonen som det er mulig å komme!

Andrine Tomter og Sigrid Heien Hansen opplever suksess både på og utenfor banen. Foto: Stian Sand

– Men jeg er ekstremt glad for at jeg turte å kaste meg ut i det. Jeg er blitt mye mer komfortabel med å prate og uttrykke meg. Det har vært et veldig selvutviklende år på mange måter.

– Har dette også hjulpet deg på fotballbanen på noe vis?

– Ja, veldig mye. Jeg er ikke kjent for å være veldig god til å uttrykke meg eller reflektere høyt. Jeg holder veldig mye inne i meg, men har nå hver mandag måttet sitte i et podcaststudio for å reflektere over ulike temaer og følelser som jeg har sittet inne med i mange år. Det har vært veldig forløsende og har absolutt vært en positiv greie for meg både på banen og utenfor.

– Jeg har blitt mye tryggere på meg selv. Jeg sitter her og har en veldig god følelse på 2020. Det er sykt å si, men jeg føler jeg har utnyttet året så godt som mulig og har helt sikkert tatt noen gode valg også. Det er bare sykt at 2020 skulle være året hvor det klaffet.

Responsen har vært overveldende forteller hun, langt over all forventning. Alt fra 14 år gamle jenter til 30 år gamle menn har hørt Sigrid Heien Hansen og Andrine Tomter snakke om ulike sider av idretten hver mandag, i episodene som har blitt postet på fredagene denne høsten.

– Det synes jeg er dødskult! Vi traff veldig godt på timing, det aller meste egentlig. Det er også greit at man vinner seriegull når du melder det i første episode. Jeg er veldig stolt over å være en del av podcasten og Vålerenga.

– Vi får mange meldinger i innboksen, det kan være alt fra en idrettsoppgave om det mentale til at “dere er dødsflinke, stå på videre”. Det har vært så mange flere lyttere enn vi hadde tenkt – og Instagram har nok hjulpet oss med den eksponeringen. Det er ellevilt og jeg forstår det fortsatt ikke at vi snart har tusen følgere på kontoen. Det er ekstremt. Jeg må klype meg i armen over hvor heldig jeg er som får være en del av det her. Det stakk litt i meg nå nylig da jeg forstod alt folk hadde fått høre fra meg i løpet av året, sier hun med et smil, samtidig som prøver å overbevise seg selv om at det kan ha hjulpet andre – og at hun kan være et forbilde for unge jenter og gutter.

Unikt vennskap

Man skulle kanskje tro at duoen hadde spilt sammen i klubb i en årrekke, men den gang ei. Sigrid Heien Hansen ble før denne sesongen signert fra Kolbotn, og de har faktisk aldri spilt i klubb sammen før denne sesongen.

Første møte med Heien Hansen for Tomter med J16-landslaget forteller hun, før de ble ordentlig godt kjent under J19-EM på hjemmebane i 2014. Siden den gang har duoen jevnlig holdt kontakten.

– Vi har kanskje møttes en gang i året hvor vi har tatt en kaffe som har endt opp på fem timer fordi vi har snakket så mye. Vi har alltid hatt den kjemien, vi har alltid ønsket hverandre det beste og vi har hatt kontakt hele veien selv om vi ikke har møttes så ofte.

– Jeg forsøkte å overbevise Sigrid om å signere da hun før sesongen valgte Vålerenga. Jeg trodde det kunne bli kult å være på lag sammen for første gang. Det fungerte ganske greit!

Hva har det betydd for deg å få Sigrid til klubben?

– Jeg er veldig takknemlig for at hun kom. Det har gjort at jeg har fått en bestevenn på laget som jeg egentlig ikke har hatt ordentlig tidligere. Nå har jeg skjønt hvor mye det betyr for tryggheten, men også for å prestere. Sigrid er en gledesspreder og en leder, hun er så inkluderende at det er spinnvilt. Hun er en ekstremt viktig spiller å ha i et lag – og jeg er veldig glad for at hun valgte Vålerenga.

Andrine Tomter har funnet sin bestevenn i laget etter at Sigrid Heien Hansen kom til klubben. Foto: Alexander Larsen

Tomters råd til unge jenter

– Med alt du har vært gjennom i løpet av din korte, men innholdsrike karriere. Hva er den største forskjellen på Andrine i dag og den som debuterte i Toppserien som 16-åring?

– Det er vel en 25-åring, nesten 10 år eldre (ler), som sitter med mye mer erfaring – og i bunn og grunn har mye bedre selvfølelse og selvtillit. Det tror jeg er den største forskjellen.

– Hvilket råd ville du ha gitt til en 16 år gammel Andrine?

– Du må tro på deg selv, litt tidligere enn du valgte å gjøre.

– Vær så snill unge jenter, tro på dere selv! Til syvende og sist er det kun deg selv det går på. Du kan ha mange som forteller at du er god, men hvis du ikke forstår det selv, så har det ingenting å si. Det var litt den historien jeg hadde. Jeg var et kjempetalent og var veldig god veldig tidlig, men jeg hadde aldri den selvtilliten selv på at jeg var god. Det høres rart ut, men sånn var det.