Connect with us

Intervjuer

Endelig er marerittet over for Røa-profilen: – Ubeskrivelig

Etter to korsbåndsskader, er endelig Ingrid Kvernvolden friskmeldt og klar for spill.

Published

on

Foto: Aloto Sports

– Nå går det bra. Jeg er tilbake i full trening, men ikke helt kampklar enda. Det er viktig at jeg får trent fullt i noen uker for at kneet skal være klar for kamp. Det viktigste i år var å komme tilbake i full trening. Å få spille en kamp ville bare ha vært en bonus. Jeg vil ikke risikere noe for å få et innhopp på 10 minutter. Kneet responderer bra på trening, og det er viktig slik at jeg er klar til sesongoppkjøringen.

For drøyt to uker siden kom beskjeden Ingrid Kvernvolden hadde ventet på i to år:

“Endelig er jeg friskmeldt. Etter to korsbåndsskader, tårer, oppturer og nedturer, er jeg endelig fullt tilbake på fotballbanen. Ubeskrivelig”, skrev Ingrid Kvernvolden på sin Instagram-konto 3. november.

– Hvordan var det å få den beskjeden?

– Det var deilig. Det er en ubeskrivelig følelse å bli friskmeldt – det er det jeg har ventet på i over et år. Det er veldig, veldig gøy. Det er annerledes å drive med fotballtreninger enn intervalltreninger på mølle, og det var “jækla” tungt de første treningene, men det begynner å bli bra nå.

– Fysioterapeuten min har betydd ekstremt mye i de to oppkjøringsperiodene. Vi har hatt et veldig bra samarbeid og han har vært flink til å si fra hva han mener, veldig klar på at vi må trene til jeg er 110% klar for ikke å risikere noe før en kamp. Det har vært deilig å ha han som har holdt meg litt igjen for å være litt forsiktig.

Foto: Skjermbilde @Ingridkvernvolden

– Verden raste totalt sammen

Det var i 2018, i den siste seriekampen for LSK Kvinner mot hennes nåværende klubb Røa, at det smalt for første gang i kneet til Ingrid Kvernvolden. Det skulle vise seg å bli starten på et to år langt skademareritt for angrepsspilleren som hadde storspilt for Norges beste kvinnelag LSK Kvinner i 2018-sesongen og var med på å vinne både serie- og cupgull samme år.

– Jeg landet forkjært i en klarering og kjente litt ekkel iling nedover beina, men jeg var uerfaren og tenke ikke på noe korsbånd selv om jeg hørte knekket. På MR så vi at korsbåndet var røket, og heldigvis ikke noe mer.

“Jeg tenkte: Faen, nå har det andre korsbåndet røket”

ingrid kvernvolden

Etter ni måneder på sidelinjen var hun tilbake igjen på fotballbanen etter en opptrening som gikk nærmest unormalt bra, mener hun selv. LSK Kvinner var byttet ut med Røa hvor hun hadde rukket å få fire kamper etter comebacket. Så skjedde det igjen under oppvarmingen mot Vålerenga, like før de skulle inn i garderoben. Kneet knakk innover, forteller hun.

– Jeg hørte det samme knekket og tenkte: Faen, nå har det andre korsbåndet røket. Jeg hadde ikke noe vondt og alle sa at det ikke hadde skjedd. Fysioen i Vålerenga sjekket det, og det virket stabilt. Jeg fortsatte å ta noen sprinter og noen skudd med begge bein. Jeg svarte Geir (Nordby) og sa at jeg kjente litt iling. Han nektet meg å spille, for det ofret vi ikke. Vi var midt på tabellen og det nærmet seg slutten av sesongen, uten noe å kjempe om.

– Jeg skjønte innerst inne at det ikke var veldig bra og dro til fysio to dager senere. Da fikk jeg beskjeden: Det var revet av fullstendig. Det er den verste beskjeden jeg har fått i hele mitt liv. Verden raste totalt sammen. Heldigvis hadde jeg med meg pappa da jeg fikk beskjeden, og jeg var ikke helt alene, for det var helt jævlig. Igjen var det bare korsbånd, men det var en svakhet i kneleddet som hadde gnisset på korsbåndet. Sannsynligheten for at det ville ha skjedd før eller siden var ganske stor, og denne gangen brukte jeg 12 måneder. Det har vært to lange år, men nå går det veldig fint.

Les også: Oddas landslagsjuvel: Anna Jøsendal

– Tøft

– Hvordan har opptreninga vært?

– Den har vært tøff, med mange oppturer og nedturer. Det har gått bra, men jeg har hatt litt mer vondt denne gangen enn den forrige. Det var en smell å få en ny skade, og det er nesten så jeg har spydd av tanken på å trene alene på et treningssenter. Det har vært mange kjedelige timer, men man kommer seg gjennom det.

– Hva har du lært av denne perioden?

– Jeg er en veldig utålmodig person og har blitt mye mer tålmodig. Jeg setter mer pris på at kroppen fungerer som den skal, at kroppen er skadefri og hvor deilig det er. Fotballen betyr ekstremt mye, men ikke absolutt alt. Jeg har fått gjort litt andre ting, og jeg har lært å ta meg tid. Det er ikke verdt å haste seg gjennom for å spille en kamp og skade seg på nytt. Ingrid for to-tre år siden hadde ikke sagt dette her, svarer hun med et stort smil.

Samtidig som hun driver med toppidrett, studerer også Røa-spilleren fysioterapi – en utdanning hun har halvannet år igjen på. Hun ser positivt på denne erfaringen med tanke på studiet.

– Det er ekstremt lærerikt å få inn i yrket og utdanningen. Det har gått veldig bra. Jeg går egentlig deltid for å kombinere fotballen, men har fått litt mer tid til skole nå. Det har vært positivt.

Hyller venninnen: – Jeg begynte å gråte

For drøyt tre uker siden snakket Norske Fotballkvinner med Jenny Norem (Kolbotn) som også har vært gjennom et lignende skademareritt. Etter tre år på sidelinjen var hun tilbake i Toppserien da hun ble byttet inn mot LSK Kvinner etter 83 minutter. Tre minutter senere skjedde det utrolige. Hun scoret og utliknet til 1-1 som også ble sluttresultatet i kampen.

Jenny er en venn av meg og jeg begynte å gråte da jeg så videoen. Det er ingen jeg unner så mye som Jenny å komme tilbake. Det er veldig deilig å ha folk som har vært gjennom det samme som deg, som viser at man kan komme tilbake. Det gir motivasjon og tro på at det kan gå.

– Jeg unner henne det av hele mitt hjerte. Det er viktig at noen kan vise at man komme tilbake, spesielt hun som har hatt så mye komplikasjoner. Det var veldig deilig å ha noen forbilder på akkurat det.

Les også: Gjorde comeback etter tre års skademareritt: – Det føles uvirkelig

Storspilte for Norges beste lag

Til tross for at hun fortsatt bare er 22 år og har vært skadet i to år nå, har Røa-spilleren også fått oppleve flere flotte ting på fotballbanen. NM-gull, seriegull og Champions League-spill er bare noe av det den tidligere LSK Kvinner-spilleren har fått oppleve på fotballbanen. I 2018-sesongen scoret hun blant annet 11 mål på 25 kamper og vant NM og seriegull med LSK Kvinner.

– Den tiden var veldig morsom, det er en av de beste tidene i fotballkarrieren. Det var mye som skjedde som jeg har tatt med meg. Det er det man spiller for, og det var ekstremt morsomt i Lillestrøm. Å bli norgesmester og vinne seriegull var selvfølgelig stort, men å reise ned til Manchester og se fasilitetene til Manchester City kontra her i Norge, det var ekstremt kult, men også å score i Champions League.

Som følge av prestasjonene var hun regnet som et av de største talentene i Norge, og landslaget var i ferd med å bli høyaktuelt på den tiden. Nå drømmer hun om å gjenskape den suksessen på fotballbanen.

– Motivasjonen min hele veien har vært å komme tilbake og bevise at jeg ikke er ferdig med å vise seg fram verken på landslaget, i Toppserien eller med tanke på utlandet. Det er målet mitt med fotballen å bli så god jeg bare kan – å komme ordentlig tilbake i spill og bli en av de som scorer mest mål. Å komme på landslaget er det store målet. Utenlandsspill kunne ha vært aktuelt etter hvert, men nå det fokuset å komme seg opp på landslaget.

Hva nå?

I 2019 ble Kvernvolden signert av Røa hvor hun nå står med kun fire kamper som følge av skadeproblemene. Nå er hun på utgående kontrakt med klubben, og med et nedrykk til 1. divisjon for Røa, er hun foreløpig usikker på hva som skjer videre.

– Jeg fikk et bra tilbud fra Røa da jeg hadde en skadeperiode i vente og tenkte at det var en fin klubb å trene seg opp i, og de har vært veldig flinke til å hjelpe og følge meg opp under skadeperioden. Jeg har ikke så mye å kommentere enda om fremtiden, for jeg har ikke tenkt så mye på det. Å komme tilbake fra skade har vært min prioritet, men selvfølgelig hadde jeg et håp om at vi skulle holde oss i Toppserien. Hva som skjer nå, vet jeg ikke, sier hun med drømmen om utlandet etter hvert.

– Det er ekstremt mange kule klubber, men England hadde vært fryktelig kult. Det er “fotballens land”, føler jeg. Det er morsomt å se at så mange tar steget ut og hevder seg i toppen i forskjellige land for ulike klubber. Jeg følger med på alle sammen og det er veldig, veldig gøy å se at de lykkes i klubbene.

Oppveksten

Kvernvolden vokste opp i Brummundalen hvor hun startet sin fotballkarriere. Der trente hun med både gutter og jenter, noe som skapte en god treningshverdag for 22-åringen.

– De var veldig flinke til å ta med jentene på treningene til guttene, men du merket det mer på hva man får av ting og utstyr når man kommer opp. Det er en grunn til at jeg kom langt og at jeg var der til jeg var der så lenge. Jeg hadde en spillerutvikler som hjalp meg veldig mye, og det var gull verdt. Jeg hadde ambisjoner, men trivdes veldig godt. Vi spilte kvalifisering til 1. divisjon, men kom ikke dit.

På grunn av hennes ambisjoner og en drøm om landslaget, gikk derfor turen videre til 1. divisjonsklubben Fart som 16-åring. Det skulle bare bli starten på noe enda større.

– Jeg utviklet meg ganske bra der og var fornøyd, men etter hvert fikk jeg også muligheten til å hospitere hos LSK. Der merket jeg veldig godt forskjellen, og det var kanskje enda et hakk opp igjen å gå fra Fart til Norges beste klubb. Nivået var skyhøyt og alt gikk fortere – kvaliteten var bedre. Det tok litt tid, men etter hvert kom jeg inn i det og utviklet meg masse.

Du er nå ferdig med to tunge år. Hvor er Ingrid Kvernvolden om to nye år?

– Det er spennende å si. Jeg håper jeg kommer tilbake til minst like bra nivå, og helst litt bedre. Tiden får vise hvor jeg er da, men forhåpentligvis er jeg en av de beste spissene og har fått en landslagsplass. Så får vi se om det blir utlandet etter hvert.