Connect with us

Intervjuer

Lisa Naalsund: Med en drøm om utlandet og landslagsspill

Published

on

Foto: Alexander Larsen

Etter 2019-sesongen valgte Lisa Naalsund å forlenge kontrakten med Sandviken. To nye år ble undertegnet, og Sandviken skulle gå for gull i 2020-sesongen.

Men helt slik har det ikke blitt. I helgen ble det et surt 2-3-tap mot Klepp, og dermed var muligheten for å knappe inn på Vålerenga, som hadde én kamp mer spilt, og LSK Kvinner, som tapte mot Arna-Bjørnar (0-1), misbrukt. Med kun fire kamper igjen å spille, er det ni poeng opp til Vålerenga på førsteplass, og også seks poeng opp til Avaldsnes på medaljeplass.

– Det har egentlig ikke vært en veldig god sesong for oss. Vi hadde et håp om å prestere bedre enn det vi har gjort, så vi er ikke veldig fornøyde akkurat nå. Vi håper at vi kan avslutte på en god måte, og kjempe for medaljen, sier en skuffet Lisa Naalsund.

Naalsund har denne sesongen spilt samtlige kamper for Sandviken og står med tre scoringer fra sin midtbaneposisjon. Før helgens runde var det kun fire spillere i Toppserien med et bedre snitt på NTB-børsen enn Naalsund. Likevel er hun svært kritisk til sin egen sesong.

– Jeg synes ikke jeg har vært så god. Jeg synes jeg har prestert altfor variert, og jeg vet at toppnivået mitt er ganske mye høyere enn det har vært. Jeg føler jeg har mye mer inne enn jeg har fått ut.

Lisa Naalsund i oppvarming før Sandviken – Klepp. (Sandviken vant kampen 2-1) Foto: Alexander Larsen

Skiftet klubb i Bergen – behov for nye utfordringer

Midtbanespilleren er nå inne i sin andre sesong etter overgangen fra Arna-Bjørnar før 2019-sesongen.

– Det har vært kjekt, jeg trives i Sandviken. Jeg synes det er en veldig flott klubb med veldig hyggelige folk. Det er også ganske nære der jeg bor, og det er en fordel. Jeg synes jeg hadde godt av et nytt miljø hvor jeg kunne utfordre meg litt andre plasser.

– Da jeg spilte for Arna-Bjørnar var det det beste laget i Bergen, men Sandviken satser stort på kvinnefotballen og profesjonaliserer det de klarer. Det synes jeg er gøy å være med på.

– Hva er det som skiller klubbene fra hverandre?

– Forskjellen er kanskje ikke så stor, men Arna-Bjørnar er veldig flinke på å utvikle unge spillere. Men for de som er litt eldre, slik som meg (ler), og som kanskje har lyst til å leve av fotballen etter hvert og ikke er like unge lenger, så er kanskje Sandviken mer riktig.

– Maren Mjelde, Kristine Minde, Vilde Bøe Risa, Rikke Nygard osv… Hva er det Arna-Bjørnar gjør så riktig siden de fostrer opp så mange gode og unge spillere?

– Før hadde vi Morten Kalvenes som var veldig viktig for mange av spillerne, og han var et kjempepluss, sammen med Bjørn Hagen. Så er de veldig gode på å finne de talentene og samle de i en klubb. Det har vært mye konkurranse og man har fått vist seg i Toppserien ganske tidlig i Arna-Bjørnar.

Lisa Naalsund i aksjon under kampen mot Klepp. Foto: Alexander Larsen

Allerede som 16-åring fikk Naalsund debuten i Toppserien. Der var hun med på å sikre bronsemedalje for Arna-Bjørnar, og spilte mer eller mindre alt. Det endte også med fire scoringer i debutsesongen. Hun tror den tilliten hun fikk, var gull verdt.

– Det var kjekt. Jeg må være ærlig å si at jeg ikke har vært så mye benket. Man er ung og jeg husker ikke så mange detaljer, men det har absolutt fått meg hit jeg er i dag. Det har mye å si om du sitter på benken eller er i startelleveren. Det er i kampene man utvikler seg mest, og det har hatt mye å sin for min utvikling, mener hun.

Og fortsetter:

– Det er kanskje vanskeligere for unge å få en fast startplass i en ellever nå. I hvert fall i topplagene enn det var før. Det er positivt for kvaliteten på Toppserien, men dumt for de unge.

Kjærlighet til fotballen fra første stund

Naalsund startet sin fotballkarriere i Tertnes da hun var seks år. Hun spilte også håndball frem til ungdomsskolen, men hun forteller at det aldri var noen tvil om at det var fotballen hun skulle velge.

– Vi hadde en ganske god treningsgruppe i Tertnes, og et godt lag som vant Norway Cup. Det var gode trenere som var veldig dedikerte. På den tiden tenkte vi ikke på alvoret, og selvfølgelig ville vi vinne kamper, men det var bare gøy med fotballen. Det er slik det skal være når man er ung.

– Jeg har aldri tenkt at jeg skal satse. Jeg har alltid vært god og trivdes godt med fotballen. Jeg husker da jeg ble tatt ut på landslaget for første gang som 14-15-åring – jeg visste ikke at jentene hadde et landslag engang. Det er ganske krise, egentlig. Så det var etter det landslagsuttaket at jeg faktisk skjønte at dette er noe man kan drive med. Det samme da Arna-Bjørnar tok kontakt med meg og jeg begynte å trene med de. Det har gått naturlig.

– Nå er heldigvis situasjonen endret og tilgjengeligheten på kvinnefotballen mye bedre. Hva er dine tanker om den økte interessen og den positive utviklingen?

– Jeg synes det er kjempekjekt. Jeg vet at de aller fleste nok var klar over damelandslaget, Toppserien og alt det der. Men jeg hadde aldri tenkt at det var noe jeg kunne være med på. Man hører alltid om herrefotballen, herrelandslaget og Premier League, så det har jeg fått med meg fra da jeg var ung. Men jeg har aldri hatt det kvinnelige forbildet som fotballspiller. Det skulle jeg gjerne hatt. Kanskje hadde jeg da visst enda tidligere at dette er noe jeg kan leve av og satse på.

VM-opplevelsen og landslaget

I 2019 ble Naalsund kalt inn i Norges VM-tropp. Emilie Haavi hadde røket korsbåndet, og Sandviken-spilleren ble hentet inn. Men dessverre for Naalsund var regelverket slik at hun ikke kunne erstattes, og Naalsund måtte nøye seg med å være en del av treningsgruppen, uten å være aktuell for kamper.

LANDSLAGSAKTUELL: Flere mener at Lisa Naalsund bør være på landslaget. Foto: MB Media / Getty Images

– Jeg skulle ønske at jeg kom inn i troppen på et tidspunkt hvor det var lov til å endre på troppen, slik at jeg kunne være med på benken og virkelig kjenne på den følelsen. Men jeg synes likevel det var ganske gøy å få en fot inn, sitte på tribunen, kjenne på stemningen og se hvor stort det er. Jeg tenkte: Jeg er her selv om jeg ikke er her, men jeg er så nære. Det de gjør utpå banen der, det har jeg lyst til å være med på. Den følelsen de står der ute med, den har jeg lyst til å ha.

I 2017 ble hun tatt ut på landslaget for første gang, og til tross for en rekke U-landskamper, venter 25-åringen enda på sin landslagsdebut. Det har overrasket flere. NRK-kommentator Olav Traaen sa blant annet følgende etter Naalsunds kamp mot Avaldsnes tidligere i sesongen:

– Jeg har sett Lisa Naalsund i kamp etter kamp, både i år og i fjor. Her er det et potensial som kan gi en fremtid både på landslaget og i utlandet, kommenterte Traaen.

– Jeg har egentlig alltid sagt at landslaget får komme som en bonus når jeg gjør det bra i en klubb. Det er en drøm alle har, og det er et mål å komme på landslaget. Det er noe av det største man kan få oppleve, sier Naalsund.

Foto: Alexander Larsen

På U23-landslaget står hun med 16 kamper, mens hun for J19, J17, J16 og J15 står med totalt 49 kamper. Opplevelsene på ulike U-landslag er noe Naalsund virkelig verdsetter.

– Det er dritgøye kamper og det er alltid stort å spille med flagget på brystet. Det er noe jeg vil savne hvis jeg ikke får muligheten på A-landslaget etter hvert.

Om ikke lang tid vil en ny tropp fra Martin Sjögren bli tatt ut når Norge skal møte Hviterussland på Ullevaal 21. oktober og Wales på bortebane seks dager senere. Naalsund er likevel ikke veldig optimistisk med tanke på en plass i troppen.

– Jeg har ikke så høye forventninger på å komme med der. Det kommer litt for kjapt (siden forrige samling, journ. anm.) uten at det har vært så mange kamper. Men det er alltid lov å drømme.

Ønsker å teste utlandet

Naalsunds prestasjoner i Toppserien har også blitt lagt merke til i lengre tid. Utenlandske klubber har vist interesse, og i fjor takket hun nei til LSK Kvinner og forlenget kontrakten med Sandviken. Det begrunner hun slik:

– Det føltes riktig. Hvis det er en klubb som ønsker meg og vil ha meg, kommer jeg meg ut av den kontrakten. Foreløpig er det korona, det er mye på vent og vi får inn Alexander Straus som trener (fra og med 1.1.2021, journ. anm.), som er kjempeflink. Jeg har litt lyst til å se hva han kan gjøre med meg som spiller også.

Hun konstaterer samtidig at utlandet er et ønske hun har. Totalt er det nå 30 utenlandsproffer, og hele ni av dem befinner seg i England. Anja Sønstevold (Fleury 91) og Ingrid Moe Wold (først Madrid CFF, nå Everton) er to spillere som har reist ut dette året med suksess, mens Karina Sævik nylig meldte overgang fra PSG til Wolfsburg.

– England har egentlig ikke fristet så mye. Guro Reiten (Chelsea) og de lever drømmen. Det ser veldig bra ut. Men lagene midt på tabellen og nedre halvdel, det er ikke et must for meg å dra dit. Jeg vet ikke helt, men det må føles riktig.

– Jeg synes Spania spiller bra fotball. Det er slik fotball jeg liker å spille. Frankrike og England er selvfølgelig også aktuelt, men det må bli litt annerledes enn i Norge. Jeg har ikke lyst til å dra til Sverige hvis jeg reiser til utlandet.

Brann: – En fordel i fremtiden

Samtidig som Rosenborg opplever stor suksess og økt interesse i Trondheim, etter at Trondheims-Ørn ble til Rosenborg, ventes det fortsatt på at Brann skal få sitt lag i Bergen. Da Norske Fotballkvinner intervjuet Rikke Nygard tidligere i år, uttalte hun blant annet et ønske om å få spille for Brann.

Naalsund er også positiv til en slik endring, men er heller ikke skuffet over at det enda ikke har skjedd. Hun ser både fordeler og ulemper med det.

– Nei, egentlig ikke. Det hadde vært kult i fremtiden å ha litt proffhverdager i Brann, slik som Eliteserie-klubber har. Men jeg vet ikke om det blir en endring på det selv om vi skulle bli Brann. Jeg har hvert fall ikke det inntrykket av at det er slik i Rosenborg, enda. Sandviken er også en veldig stolt klubb også, jeg vet ikke om Sandviken er villig til å bli Brann heller. Men i fremtiden vil det være en fordel om de største klubbene har et damelag også. Det vil nok gi mer interesse, for de har en del supportere.

Les også: Rikke Nygard: – Det hadde vært utrolig kult å spille for Brann

– Det blir et mindre lag i Bergen. Det hadde vært litt kjedelig uten det lokalderbyet. Men jeg tror også det hadde blitt et veldig godt lag. For da slipper de å kjempe om de beste spillerne i Bergen. Da kunne man vært et topplag i stedet for å splitte de beste spillerne på to lag. Jeg vet ikke hva som er best, om det er best å ha to lag eller et veldig bra lag.