Connect with us

Intervjuer

Gjorde comeback etter tre års skademareritt: – Det føles uvirkelig

Published

on

Foto: Ingvild Isaksen

Krykkene er kastet og 1083 dager etter hennes siste kamp i Toppserien mot Grand Bodø i 2017, er Jenny Norem endelig tilbake på fotballbanen. Da Kolbotn møtte Lyn i en treningskamp torsdag forrige uke fikk Norem sine første minutter på drøyt tre år.

– Det var helt sykt gøy, det kom litt brått på den kampen. Vi hadde frihelg og det var planlagt fri, men så ble kamp. Jeg rakk ikke å tenke så mye på det, men det var veldig gøy. Jeg var litt forbannet etter kampen fordi jeg ikke følte jeg hadde prestert så bra. Men jeg kan liksom ikke forvente annet heller, sier Jenny Norem.

Reisen har vært lang. Uendelig lang. To korsbåndsskader og en operert menisk har holdt Kolbotn-spilleren ute av spill i drøyt tre år. Etter all motgangen kan Norem endelig smile igjen, selv om hun fortsatt sliter med å forstå at comebacket er et faktum.

– Jeg har det veldig bra. Det er veldig vanskelig å tro at jeg er tilbake, jeg tror det ikke helt selv. Det vil nok ta litt tid før det synker inn. Det føles kjempebra og kneet er i orden, så nå er det bare å komme seg tilbake i form og spille på seg selvtillit. Det føles uvirkelig og jeg er veldig stolt over at jeg har klart å komme meg hit.

Foto: Privat

– Jeg var veldig nervøs og har hatt litt dårlige minner med kunstgress, for jeg har tatt begge korsbåndene inne i Vallhall. Jeg var redd for om jeg ville tenke mye på det, men det gjorde jeg ikke. Det var veldig godt å få det overstått.

– Det må være godt å vite at du har klart å komme deg tilbake etter så mye motgang?

– Jaja, herregud. Jeg hadde ikke trodd det da det andre korsbåndet røk. Jeg visste jeg måtte gjennom en ny opptreningsfase, men det vet man aldri utfallet av. Det var veldig mørkt de første dagene. Jeg tenkte at karrieren var over og at jeg ikke hadde fått ut mitt potensial. Det var veldig urettferdig at det skulle skje igjen.

Norem ble byttet inn i den siste omgangen da Lyn tok imot Kolbotn på Kringsjå til en treningskamp bestående av tre omganger på 25 minutter.

– Det var helt sykt, det er veldig lenge siden og det tar litt tid å komme seg inn i rytmen der igjen.

– Jeg ble så sliten. Det har vært tungt å komme seg tilbake og være med på fulle treninger igjen. Det var formen som var problemet. Knærne har fungert veldig bra og det er jeg veldig lettet over. Det er noe annet å spille kamp enn å være med på en trening hvor alle er klar over at man er på vei tilbake. Når man møter et annet lag i Toppserien, vil alle yte sitt beste og det er mye mer spenning.

Jenny Norem
Alder: 22 år
Født: 29. september 1998
Fra: Drøbak
Posisjon: Angrepsspiller
Klubb: Kolbotn
Tidligere klubber: Drøbak/Frogn

Det tok ikke lang tid før Norem utmerket seg i comebacket, og etter kun seks minutter på banen kunne 22-åringen ha notert seg for en målgivende pasning. Et strålende innlegg fant lagvenninne Synne Christiansen, men dessverre for Christiansen og Norem, gikk avslutningen over mål.

– Det hadde vært sykt gøy hvis den hadde gått inn, men sånn er det. Jeg er bare veldig glad for at jeg kan få prøve foten igjen. Det er lenge siden sist, så det var gøy at det var hvert fall et innlegg som funket bra.

Norem forteller at tilbakemeldingene etter kampen har strømmet på. Tidligere Kolbotn-spiller og nå Wolfsburg-proff, Karina Sævik, er blant de som har kommet med rosende ord. Hun beskriver Norem som et forbilde.

– Det har vært veldig overveldende, jeg har fått utrolig mange meldinger. Jeg var veldig rørt da jeg kom hjem etter kampen. Det var da tårene begynte å trille da jeg kom hjem til kollektivet mitt, når man vet hvor hardt man har kjempet for det. Karina Sævik har vært der hele veien og flere andre spillere som kanskje ikke spiller i Kolbotn nå: Nora Eide Lie og Anja Rasmussen. Alle har vært veldig mye med og hjulpet meg i den første perioden som var så tung. Det er mange jeg skylder å takke.

Les også: – Drømmer om sitt første seriegull. Så må Bøe Risa ta et viktig valg etter sesongen

Skademarerittet i Vallhall: – Jeg var knust

Det var under oppkjøringen til 2018-sesongen at det første korsbåndet røk for Norem. Etter at hun hadde vært overbelastet grunnet feiltrening to år i forveien, var Kolbotn-spilleren endelig frisk og klar for en ny sesong. Så smalt det inne i Vallhall.

– Det var veldig kjipt etter å ha vært ute ganske lenge. Det var en veldig tøff periode og jeg ble veldig kjent med meg selv på både godt og vondt. Jeg var veldig glad for at jeg hadde klart å komme meg tilbake og jeg følte jeg hadde gjort det veldig bra på trening, klar for en ny oppkjøring.

Ett år senere var hun omsider tilbake, klar for enda en sesongoppkjøring. Men igjen skulle uhellet inntreffe – på samme sted som ett år tidligere. Norem var sliten etter en hardøkt og skulle bare gjennomføre en takling. Kneet hang igjen i gressteppet, og også det andre kneet røk for den uheldige angrepsspilleren.

– Da tror jeg det svartnet for meg i et par dager. Jeg var knust og nektet å tro at det hadde skjedd. Jeg husker jeg forsøkte å reise meg for å gå – for det her hadde ikke skjedd.

– Det har vært veldig vanskelig og særlig når det skjer så tett. Man tenker på alt man må gjennom på nytt – og jeg tenkte: Dette klarer jeg ikke. Veien har vært ekstremt tung. Nå som jeg er frisk og kan se tilbake på det som har vært, er jeg veldig imponert over det jeg har fått til. Det var vanskelig å finne Jenny som ikke var fotballspiller, men det har gått og jeg har kommet meg gjennom det.

– Hvordan har det vært å oppleve nedtur på nedtur?

– Jeg føler at fotball ikke er ment for meg. Det har vært frustrende å føle at man aldri klarer å oppnå noe. Så alvorlige skader over en så lang periode gjør noe med det psykiske, og det har vært veldig tungt. Jeg er veldig pessimistisk av natur og når jeg er tilbake nå, tenker jeg: Det kommer ikke til å gå, det kommer ikke til å gå. Men samtidig har det alltid vært et håp hos meg, at hvis det er noen som skal få det til, skal det være meg. Jeg har vært litt sta på det, men har fått mye hjelp hjemmefra og fra venner. Det har vært vanskelig, men det har gått.

Vurderte du noen gang å gi opp?

– Nei. Jeg forstår veldig godt at det er folk som ikke kommer seg tilbake, for det er en veldig hard psykisk prøve å komme seg gjennom. Da det andre korsbåndet røk, var min umiddelbare reaksjon at jeg trakk meg veldig unna alt som hadde med fotball å gjøre. Det var så sårt og jeg ville ha det på avstand. Jeg var bitter og sint, lei meg for at det måtte skje meg igjen. Det var lettere for meg å få det litt på avstand – og være noe annet enn en fotballspiller.

Norem innrømmer at hun også var redd for hvordan dette ville påvirke fotballkarrieren. Hun forteller at skadene har satt sine preg på veien videre.

– Ja, det var i hodet mitt. Man vet følgene av én korsbåndsskade og at det kan være at det ikke vil gå bra. Det første kneet hadde fungert bra, men når det skjer igjen og det er to knær som ikke er optimale, da er det vanskelig. Jeg vet enda ikke hvordan knærne vil tåle belastningen og det er mye tilpasning som må skje. Jeg kommer aldri til å være hundre prosent med på treninger som alle andre, jeg må ta mye hensyn til kropp og være flink til å bremse. Jeg er bare glad for at jeg er der jeg er – og må bare ta en uke av gangen. Forhåpentligvis kommer jeg meg opp på nivået igjen slik at jeg kan få spille litt i Toppserien. I første omgang vil jeg være veldig fornøyd med det.

– Vallhall er vel ikke akkurat favorittplassen?

– Nei, Valhall er egentlig bannlyst for meg nå. Jeg tror ikke jeg skal spille så veldig mye der, men det er litt utfordrende når Kolbotn har det som treningsarena på vinteren. Jeg må være nøye på hvilke sko jeg bruker og kanskje ikke være med på det aller mest belastende. Det er ikke mitt favorittsted, nei, sier hun lattermildt.

Uhellene i Vallhall har satt sine preg på Jenny Norem. Foto: Privat

Opptreningen etter en korsbåndsskade er tung og lang. Opptreningsfasen er stort sett på mellom seks til tolv måneder for en toppidrettsutøver.

– I starten etter operasjonen går ting litt automatisk. Det er små forbedringer dag til dag og uke til uke. Jeg har fått veldig god hjelp av Håvard Moxnes på idrettens helsesenter med mye god trening. Jeg har selvfølgelig hatt mange knekker hvor jeg ikke har orket å gå inn på treningsstudioet. Da har jeg blitt fortalt av pappa heller å la det vente litt for å finne motivasjonen til å gjennomføre en god økt noen dager senere. Det har hjulpet meg veldig å få ting litt på avstand. Jeg har ikke hatt noe hastverk med å komme meg tilbake. Først og fremst må kneet fungere i hverdagen og det har vært målet hele tiden. Så er det steg etter steg. Jeg har tatt det veldig med ro nå og har lært at det ikke er vits å haste seg.

I et intervju med TV2 fortalte blant annet Ada Hegerberg om dager som kunne bestå av seks timer med trening i Lyon under opptreningen av hennes kne. I Kolbotn er situasjonen naturligvis annerledes, men Norem har likevel fått god hjelp under hele opptreningen.

– Vi har ikke så mye kapasitet, det har vært en del på egen hånd. Det har vært ikke vært i nærheten av det. Hadde jeg hatt det apparatet rundt, hadde det vært helt fantastisk. Men vi er i den situasjonen at ikke alltid økonomien strekker til. Jeg har fått mye hjelp av Kolbotns fysio og på idrettens helsesenter. Jeg har hatt noen å kontakte hvis det har vært noe som har føltes feil eller noe jeg vil sjekke. Jeg har vært mye alene, men har alltid hatt noen i ryggen.

Les også: Blakstads store drøm: – Det ville vært sykt gult

Indre motivasjon

Da Norske Fotballkvinner snakket med Emilie Haavi tidligere i denne sesongen, kunne hun fortelle om et tilbud på Olympiatoppen med to trenere tilgjengelig under opptrening, samt en fysio, som følge av landslagsplass. Slik var det ikke for Norem.

– Nei, det har ikke vært sånn for min del hvert fall. Hvis jeg hadde rukket å bli ordentlig god først og bli tatt ut på samling, hadde det kanskje vært litt enklere sånn sett. Det er mange andre i samme situasjon og det kan gjøre det vanskeligere for egen motivasjon å komme seg tilbake enn hvis man er i en ordentlig proffklubb hvor man hele tiden får hjelp. Men jeg synes det har vært løst på mest mulig måte ut i fra forutsetningene.

– Det er hardt. I Kolbotn har det vært noen andre som har slitt med skade, så vi har trent litt sammen. Jeg har trent litt med fysio, men det å gjøre alt alene blir veldig vanskelig. Men man har i bakhodet at hvis man blir helt frisk, kan man spille kamp igjen – eller i første omgang være med på en full trening. Det er det som driver deg, den lille flammen om at ting kan gå.

– Det er dessverre ganske mange som tar korsbåndet. Jeg har snakket med mange rundt som har vært i samme situasjon. Maja Nordahl tok også korsbåndet sitt og vi pratet veldig mye sammen. Det var veldig godt å ha noen i samme situasjon som forstår den fysiske biten, men også det mentale. Jeg har fått mye hjelp av å være med henne.

– Jeg fikk beskjed om at det ikke var noen garanti

Jenny Norem

Beskjeden fra legene var ikke positiv for Norem som også risikerer å måtte ta en tung avgjørelse dersom nok en alvorlig skade skulle oppstå. Det er hun fullstendig klar over.

– Jeg fikk beskjed om at det ikke var noen garanti. Den prosentandelen som kommer seg tilbake etter en ny korsbåndsskade, den minker for hver gang man ryker korsbåndet. Det gir selvfølgelig mening, men jeg skulle ønske at det var en garanti for at man kom seg tilbake der man var. Knærne mine er ikke hundre prosent der de var og det må jeg ta veldig stilling til. Hvis noe skulle skjedd igjen, er det ikke det optimalt å fortsette. Det er jeg veldig klar over og derfor er jeg veldig nøye med å lytte til kroppen og alle signalene for å unngå disse skadene. Man vil helst ikke inn å operere noe mer. Hva/hvis er noe man alltid har i bakhodet. Men det er ikke noe jeg tør å ta en stilling til enda.

Er det en ting Norem har lært og kan fortelle, er det betydningen og viktigheten av skadeforebyggende trening.

– Viktigheten av mye og god styrketrening, det er ikke en bit man skal sluntre unna. Det kan skje med hvem som helst og det er veldig skummelt. Det er viktig å være nøye på ting, lytte til kroppen og ikke være redd for å gå av trening hvis man merker noe. Det er gjerne når man er litt sliten i beina at ting kan gå galt. Det er veldig bra at man er sliten etter en trening, men hvis det går over flere dager at man ikke får noe overskudd, må man samle energi. Det gjelder både kneskader, men også strekkskader.

Les også: Sørum bekrefter kontraktsforhandlinger med Rosenborg

Tøff kamp alene

Emilie Haavi fortalte i samme intervju med Norsk Fotballkvinner, men også til VG om ensomheten rundt en slik skade. Det er også noe Norem har fått merke.

– Når man er vant til å være med et lag, være med på kamper og føle det felleskapet som er i et lag, er det helt uvurderlig når man mister det. Jeg har selvfølgelig hatt jentene og laget å kunne komme til, men det er på en helt annen måte. Man føler seg ikke delaktig i det å spille kamper, vinne eller tape. Jeg trakk meg veldig unna etter kneskade nummer to, og man føler seg litt utenfor. Da er det veldig vanskelig å komme seg inn igjen. Det er mange nye spillere og et nytt trenerteam hvor man må finne sin plass igjen.

– Men Kolbotn har et så bra miljø at det ikke er noe problem. Selvfølgelig vil man føle litt på det, men det er noe som kommer over tid jo mer jeg er med, jo mer inn i laget kommer jeg. Det er veldig naturlig når man er skade at man føler seg ensom. Det er veldig tøft og man må jobbe veldig mye med seg selv, fortsetter hun.

Som følge av ensomheten og den tunge kampen for å komme tilbake, ble støtten fra familie og venner ekstra viktig.

– Det har vært mye god støtte både hjemmefra og på skolen i de periodene jeg trakk meg unna. Jeg kunne dra på treningssenter sammen med noen, og selv om vi ikke trente det samme, kunne jeg være en annen enn bare en fotballspiller. Det hjalp å få ting på avstand, og jeg tror jeg hadde slitt veldig med å være tett på laget som spiller gjennom hele perioden. Det å bli minnet på hvor langt unna jeg var målet daglig, det tror jeg hadde vært mot sin hensikt.

For Norem ble det viktig å finne andre arenaer hvor hun kunne uttrykke seg på samme måte som på fotballbanen. Det var ikke en enkel oppgave, forteller hun.

– Jeg måtte finne andre måter å leve på. Det høres litt drastisk ut, men fotballen har vært en arena hvor jeg har fått ut alle følelser: Følelsen på mestring, nederlag og seier. Å finne andre plasser som kan gi meg det samme har jeg slitt med. Jeg har nok vært mye mer sint og trist i vennegjengen enn vanligvis, for jeg har hatt en annen arena å få ut ut disse følelsene på. Men jeg er veldig glad for at jeg har klart å være meg selv, selv om jeg absolutt ønsker å være fotballspiller. Det har vært viktig å skille grunnet det mentale.

Jenny Norem måtte finne noe annet enn fotballen. Foto: Ingvild Isaksen

– Hva har du lært av denne perioden?

– Det er kanskje vanskelig å se nå, men jeg føler meg mer moden. Jeg er mer trygg på meg selv og har hatt utallige identitetskriser gjennom hvordan jeg skal komme meg gjennom det. Jeg har lært veldig å ta ting mye mer med ro. Det er ingenting som hjelper med at jeg skal stresse. Jeg har lært mye om meg selv, men det er kanskje noe jeg ser mer om et par år når jeg har fått spille fotball igjen.

Kampen mot Grand Bodø virker å være en evighet siden nå. Tre år med fotball er tapt og hvor Jenny Norem står i dag som fotballspiller, er hun usikker på.

– Fotballmessig vet jeg ikke rett og slett. Jeg har blitt større og litt sterkere, men har mye å gå på med selvtillit. Det kan kanskje være vanskelig å levere igjen etter å ha kommet tilbake fra en skade. Man tenker: Shit, jeg var dritdårlig på denne treningen. Jeg må jobbe mye med meg selv for at jeg ikke skal grave meg meg ned etter en dårlig økt, men heller se det positive. Kneet har fungert og den biten vil komme av seg selv. Mentalt er jeg nok en bedre fotballspiller enn i 2017, men ikke teknisk. Det håper jeg vil utvikle seg gradvis.

– Du var på U-landslag og spilte jevnlig i Toppserien før du ble skadet. Klarer du å se tilbake på det – og hva har denne perioden gjort med deg og dine ambisjoner på fotballbanen?

– Det føles ganske lenge siden det, ja.. Det er absolutt noe som hadde vært gøy å oppleve igjen.

– Hadde du spurt meg i 2017, hadde jeg svart at jeg ville bli utenlandsproff og spille på A-landslaget. Men nå må jeg korte ned disse delmålene på veien. Selvfølgelig, det er alle sin drøm å spille profesjonelt, men først må jeg fungere på trening og kroppen må tåle belastningen fremover. Så vil det være å spille seg inn i en tropp, være på benken og etter hvert starte kamper og bli en viktig brikke i laget. Hva veien blir videre får vi ta deretter. Etter to korsbåndsskader vil det nok ta hvert fall ett år før jeg er tilbake der jeg ønsker. Jeg må bruke tiden og ta steg for steg.

Les også: Lisa Naalsund – med en drøm om utlandet og landslagsspill

Ser fremover

Det er nå kun tre serierunder igjen av årets sesong i Toppserien. Kolbotn er nummer åtte på tabellen, kun målforskjell bedre enn Lyn som befinner seg på kvalifiseringsplass. Fire poeng er det ned til Røa på direkte nedrykk for laget på Sofiemyr stadion.

– Jeg har ekstremt lyst til å få et par minutter i Toppserien i år, men jeg må også belage meg på at det kan være at det ikke skjer. Det hadde vært en gulrot å få på slutten av sesongen. Samtidig er det kanskje like greit for meg at sesongen er over nå, så jeg får trent med jentene og får den grunntreningen før neste sesongoppkjøring. Jeg tror det vil hjelpe veldig å få være med hele veien inn mot en sesong.

Fremtiden er noe usikker for Kolbotn-spilleren, men en ting er sikkert: Hun skal tilbake på fotballbanen.

– Jeg har kontrakt ut året og vi får se hva det ender med neste år. Det er ikke akkurat så mange som har lyst på en med to korsbåndsskader. Jeg tenker at jeg bare må føle meg god, komme meg i form og levere for Kolbotn. Så får man ta ting som det kommer.

– Hva er målet nå for 2021-sesongen?

– Det hadde vært helt sykt om jeg hadde klart å ha en hel sesong skadefri og være en spiller som kan prege Toppserien med tanke på årene som har vært. Det er et stort mål, men det hadde vært gøy om man kunne fått det til.

– Aldri gi opp

– Hvilket råd ville du ha gitt til deg selv nå sett i ettertid?

– Det er veldig, veldig vanskelig. Veien har vært veldig emosjonell, men det må være å ikke gi opp og at man må gjøre den jobben som trengs. Selv om alle fysioterapeuter og leger sier at det ikke går, er det kroppen din som bestemmer hvordan det skal gå. Det er ikke likt for alle og hvis man gjør den jobben man selv kan for å komme tilbake, så har man hvert fall gjort sitt ytterste om det ikke skulle gå, råder hun samtidig som hun understreker at både leger og fysioterapeuter har vært svært støttende for henne.