Connect with us

Intervjuer

VM endte i tårer – nå er Haavi endelig tilbake: – Lenge siden jeg har gledet meg så mye

Published

on

Foto: Alexander Larsen

13. juni 2019 opplevde Emilie Haavi marerittet til enhver fotballspiller. Fremre korsbånd røk, og VM-drømmen brast i gråt. Drøyt 15 måneder senere er hun tilbake på landslaget når Norge skal møte Wales på Ullevaal 22. september. Og nå smiler endelig LSK-profilen igjen.

Hun topper NTB-børsen i Toppserien og ble i august kåret til månedens spiller. Denne uken reiser hun på landslagssamling for første gang siden korsbåndet røk, etter å ha bidratt til en 3-2-seier for LSK Kvinner denne helgen mot Klepp med en scoring.

Endelig er emilie haavi tilbake på landslaget

– Det er veldig gøy. Det ble litt lenger enn bare skaden, men jeg har egentlig bare kost meg med å spille fotball, sier Haavi, før hun fortsetter.

– Det har gått litt opp og ned, men det har kanskje gått bedre enn jeg hadde fryktet. Jeg føler meg på en måte som meg selv, og det synes jeg er det viktigste. Jeg er ikke noe redd – eller føler at jeg gjør ting på en annen måte enn før jeg ble skadet. Så det er kanskje det er jeg mest glad for, at jeg ikke tenker på det og at det ikke hemmer meg. Jeg er sånn som jeg var før, og det er egentlig det jeg er mest fornøyd med.

Tirsdag skal Haavi endelig trene sammen med landslaget igjen for første gang siden det smalt i kneet under treningen i Frankrike. Hun er en del av Martin Sjögrens tropp på 25 spillere.

– Jeg gleder meg veldig. Det er lenge siden jeg har gledet meg så mye. Å være tilbake i miljøet og trene med bare gode spillere rundt meg, det kjenner jeg blir litt stas igjen. Jeg gleder meg veldig til det.

Den tøffe tiden

Perioden uten kamper var lang. Enda lengre ble ventetiden da koronaviruset satte en stopper for sesongen og seriestarten måtte utsettes. Datoen markert i kalenderen måtte strykes.

– Det var veldig tøft der og da, men så ser jeg i ettertid at det sikkert bare var bra for kneet. Men mentalt var det en smell, å begynne og trene alene igjen, når du egentlig var klar for å være med laget. Men jeg klarer liksom å se det positive i det nå.

Kampen for å komme tilbake på fotballen var svært utfordrende, forteller Haavi.

– Det var veldig tøft, synes jeg. En ting er at man er forberedt på at man ikke kan spille fotball, og det er kjipt. Men så var jeg kanskje ikke så forberedt på den ensomheten som man skulle føle på, at man føler seg utenfor laget og at man ikke er en del av gjengen som man er vant til. Det var kanskje det jeg har kjent på aller mest som gikk innpå meg. Treningene er kjedelige, men der får man en respons og kneet funket. Den mentale biten synes jeg var veldig utfordrende i perioden.

– Jeg føler jeg har lært veldig mye. Det er på en måte rart å si, men jeg ville ikke vært foruten den skaden. Jeg unner ingen det og jeg vil ikke oppleve det igjen, men samtidig så har jeg lært mye om meg selv. Jeg tror man får et helt annet perspektiv på ting. Bare det å være frisk og skadefri, å kunne spille fotball er ikke en selvfølge. Det er litt det å kjenne på når man ikke har muligheten hvor lyst man egentlig har.

– Hvordan er tilbudet for spillere som pådrar seg slike alvorlige skader, er det godt nok?

– For meg har det vært kjempebra. Jeg hadde en fast fysioterapeut på idrettens helsesenter og noen jeg trente med på Olympiatoppen nesten fra starten av. Så for min del har det vært veldig bra, men så tror jeg kanskje det er mer utfordrende for de som står utenfor landslaget. Men jeg har hatt veldig god oppfølging.

Har alle et slikt tilbud?

– Den fysioterapeuten inne på Olympiatoppen får alle. Men jeg har hatt to trenere som jeg har trent med hver uke på Olympiatoppen. Det vet ikke jeg om alle får tilbud om.

Les også: Vilde Hasund: – Alltid drømt om å leve av fotballen

Store utskiftninger

I løpet av perioden på sidelinjen fikk Haavi se sine lagvenninner forsvinne én etter én. Guro Reiten (Chelsea), Ingrid Syrstad Engen (Wolfsburg), Therese Sessy Åsland (Kristianstads), Cecilie Fiskerstrand (Brighton), Elise Thorsnes (Canberra United, nå Avaldsnes) og Synne Skinnes Hansen (Linköpings) forlot klubben, bare for å nevne noen. I januar fulgte også kaptein Ingrid Moe Wold etter da hun reiste til Spania og Madrid CFF (nå i Everton). Anja Sønstevold (Fleury 91) reiste også til utlandet like før seriestart.

Utskiftningene har vært mange og et nytt LSK Kvinner-lag er i ferd med å bygges. Igjen står Emilie Haavi – som lagets kaptein og leder.

– Det har gått litt opp ned, kanskje litt mer enn det man er vant med fra tidligere. Det har vært litt tøft, for man er liksom ikke vant med å tape fotballkamper. Så det er litt kjipt. Men jeg tror at vi lærer ekstremt mye av det også. Vi kunne ikke forvente at alt skulle gå på skinner allerede i år. Det var ikke akkurat positivt heller at vi fikk den korona-pausen i en periode hvor vi hadde hatt behov for mest mulig tid sammen. Man merker det litt på samhandling og relasjoner, men jeg har troen på at det kan bli veldig bra når vi får litt mer tid sammen.

Denne sesongen får LSK Kvinner en knalltøff oppgave i jakten på sitt syvende strake seriemesterskap. Litt varierende prestasjoner fra de regjerende seriemesterne samt at andre lag har hevet seg, gjør at det nå er svært jevnt i det vi går inn i den siste tredjedelen av sesongen. Kun fire poeng skiller det fra første- til fjerdeplass. I skrivende stund er LSK Kvinner nummer tre, tre poeng bak Vålerenga med én kamp mindre spilt.

– Det er fortsatt ekstremt jevnt, det er vel fem lag som kan ta gull. Det er veldig kult og positivt for Toppserien, og for interessen i Toppserien. Alt er opp til oss selv. Vi har en ambisjon om å stå igjen på toppen, men så må man være litt realistisk og ta en kamp om gangen – se hvordan ståa er.

NTB-børsen: Ingen spillere i Toppserien har levert bedre enn Emilie Haavi denne sesongen. Foto: Alexander Larsen

Bedre fasiliteter: – En ny verden

Tidligere i år fikk vi også høre at LSK Kvinner måtte leie plass i LSK-hallen og samtidig dele garderobe med andre ulike lag. De ba om hjelp, og Fagforbundet ble med i kampen om bedre likestilling.

Har dere det fortsatt slik?

– Nei, nå har vi fått egen garderobe, så nå føler vi oss veldig privilegerte. Det er en ny verden. Jeg har vært i LSK i åtte år og har aldri hatt en egen garderobe. Så det er deilig å kunne ha fotballsko og alt stående der. Det føler jeg har vært et lite løft for oss.

– Det skulle på en måte bare mangle, men det setter vi skikkelig pris på.

Positiv utvikling: – En reell drøm

Forandringen er på mange måter synonymt med den utviklingen og de endringene vi har sett i kvinnefotballen de seneste årene. Nå tror Haavi at mulighetene – og ikke minst drømmene for unge jenter – er større enn noen gang.

– Jeg tror kanskje det er lettere for de små nå å drømme om det fordi det er flere jenter å se opp til. Man ser de mulighetene som er der. Jeg har aldri hatt et kvinnelig forbilde på fotballbanen for eksempel. Det var ikke sånn at man tenkte at man kunne spille i utlandet. Men jeg tror det er lettere for unge jenter nå. Jeg har alltid heiet på (Manchester) United og nå kan det være en reell drøm for unge jenter. Men jeg hadde jo aldri trodd at det kunne være mulig for meg. Så jeg har liksom aldri hatt noen stor drøm om noe, og det er litt synd.

For noen uker siden fikk vi et synlig bevis på det da Champions League ble spilt med flere norske spillere involvert. Der kunne man se Ingrid Syrstad Engen spille Champions League-finale og Caroline Graham Hansen være svært sentral for et Barcelona-lag som røk ut i semifinalen (0-1 mot Wolfsburg). Karina Sævik var også i PSG-troppen som tok seg til semifinalen. Og de seneste årene har vi også fått se Ada Hegerberg prege turneringen i aller høyeste grad. Hun er nå skadet.

– Jeg tror det er kjempeviktig for unge jenter at man kan ha forbilder som er norske, og som er jenter. Jeg tror det er veldig inspirerende. Jeg synes også det er veldig kult bare å se den utviklingen mens jeg har vært aktiv. Det er veldig annerledes enn det var for bare 10 år siden. Jeg synes absolutt den utviklingen går riktig vei ute i Europa.

I dag er det 30 (31 med Amanda Jacobsen Andradóttir) norske spillere rundt om i utlandet, i store europeiske klubber. Da Haavi startet sin karriere i Toppserien, var det helt annerledes.

Les også: Den islandske 16-åringen i dansk toppklubb med norsk pass

– Det var hvert fall ingen som spilte i utlandet da jeg startet å spille i Toppserien. Da var alle i Norge. Det var ikke noen store herrelag som hadde damelag. Der har det skjedd veldig mye.

Og blant herrelagene som har stiftet damelag finner vi Rosenborg. Før denne sesongen ble Trondheims-Ørn til Rosenborg, og interessen har eksplodert i Trondheim. Ikke nok med det, har de nå alle muligheter til å bli seriemester i sin første sesong i svart og hvitt på Koteng arena.

– Jeg synes det er veldig kult, jeg tror det er veien å gå også her hjemme, slik at man får utnyttet ressursene til hverandre. Det tror jeg bare er veldig positivt.

NM-nyheten

Forrige uke kom også nyheten om at NM (for kvinner) skal gjennomføres og at finalen skal spilles på Ullevaal.

– Jeg er veldig glad for det, selvfølgelig. Jeg har alltid elsket cupen, også blir det litt annerledes i år med tanke på publikum. Men det er enda en tittel å kjempe for. Det er en motivasjon dét. Jeg har aldri spilt cupfinale på Ullevaal og det er kult, selv om jeg har trivdes veldig godt inne på kunstgresset inne i Telenor Arena, jeg. Men det er gøy å få spille på nasjonalarenaen.

– Er dette et tydelig bevis på betydningen kvinnefotballen har fått. Det hadde vært enkelt å droppe cupen denne sesongen, hadde det ikke?

– Ja, jeg synes det sender gode signaler. Det synes jeg er veldig positivt.

Emilie Haavi står nå med 17 norske titler. Kun Roar Strand (21) har flere av norske spillere. NM gir enda en mulighet for å ta nok en tittel, men Haavi ser at økt konkurranse gjør det mer utfordrende å havne på toppen.

– Det hadde vært veldig gøy, men jeg ser også at man begynner å bli noen år eldre. Det er ikke bare å hente to titler hver sesong som det på en måte har vært de siste årene. Det skal holde hardt, men jeg kan ikke gi meg helt enda.

Tiden etter karrieren

– Ønsker du å jobbe med fotball etter karrieren?

– Nei, i utgangspunktet ikke. Jeg tenker veldig mye på det etter karrieren, men har ikke blitt så veldig klok på det. Så jeg prøver å ikke tenke så mye på det. Jeg tar utdannelse på Idrettshøgskolen nå i Sports Management, men jeg vet ikke.

– Hvordan er det å kombinere studier med toppidretten?

– Periodevis er det ganske tøft. Nå har jeg frem til i fjor studert på deltid, og i fjor da jeg var skadet, studerte jeg fulltid – og det gjør jeg nå. Det er lange dager og det krever mye selvdisiplin og planlegging. Men jeg er veldig innstilt på å bli ferdig med det før jeg er ferdig med fotballen.

– Er det også her et tilbud om hjelp hvis man har behov for det?

–  Man kan få karriereveihjelp via idrettens helsesenter. Det også føler jeg har blitt veldig mye bedre de siste årene.

Les også: Matilde Alsaker Rogde: Stortrives i ny rolle